Lederpodden

2026-11-13

13

 

Nov

 

2026

342

Del

Når det varsles på DEG

Når det varsles på DEG

Om episoden

Hva skjer med lederen når noen varsler på dem? Arbeidsrettsjurist Adele Røssnes forklarer hvorfor kontradiksjon, rask informasjon og god støtte er avgjørende – og hvorfor et varsel ikke er det samme som en dom.

Lederpoddens nyhetsbrev – hver fredag

Nyttige ledertips

Ukens episode oppsummert

Tor Åges egne betraktninger

Nyhetsbrev | Hver fredag | Gratis

Hurra – du er nå påmeldt! 🎉
Noe gikk galt!

Når det varsles på deg

Det kommer en e-post. Noen har varslet på deg. Du vet kanskje ikke hvem som har varslet, og du vet kanskje heller ikke nøyaktig hva du beskyldes for. Likevel forventes det at du møter på jobb og fortsetter å være leder.

Arbeidsrettsjurist Adele Røssnes har jobbet tett på en rekke varslingssaker og mener arbeidslivet trenger et mer nyansert blikk på hva som skjer når noen varsler. Varslere skal selvfølgelig tas på alvor og beskyttes mot gjengjeldelse, men samtidig må vi klare å se at den det varsles på også er en part i saken. Et varsel er ikke en dom, og den omvarslede har behov for både informasjon, kontradiksjon og et forsvarlig arbeidsmiljø mens saken undersøkes.

Et varsel er ikke en konklusjon

Når et varsel kommer inn, kan selve ordet utløse stor uro i organisasjonen. HR kobles inn, jurister varsles og saken kan raskt løftes høyt i systemet. Problemet oppstår dersom varselet samtidig begynner å fungere som en konklusjon: Det har kommet et varsel, derfor må det ha skjedd noe kritikkverdig.

Slik fungerer ikke en ryddig prosess. Et varsel innebærer at noen har sagt fra om et mulig kritikkverdig forhold. Arbeidsgivers oppgave er å undersøke hva som faktisk har skjedd og velge en fremgangsmåte som står i forhold til sakens alvor. Den som er anklaget må samtidig få en reell mulighet til å forstå påstandene og gi sin versjon.

Dette er kjernen i kontradiksjon. Du kan vanskelig svare på en anklage dersom du ikke vet hva den gjelder.

Usikkerheten kan bli en stor belastning

Se for deg at du fredag ettermiddag får beskjed om at noen har varslet på deg. Du får ikke vite hvem som har varslet eller hva de konkrete påstandene er. På mandag skal du tilbake og lede de samme menneskene som før.

I en slik situasjon begynner hjernen raskt å fylle tomrommet. Hvem kan det være? Hva har jeg gjort? Er det en konkret hendelse jeg har glemt? Er det noen jeg har konflikt med? Hvor alvorlig er dette, og kan jeg miste jobben?

Tor Åge beskriver i episoden hvordan en slik situasjon kan sette i gang en kraftig stressrespons. Adele peker på at mange av lederne hun har møtt beskriver nettopp usikkerheten som noe av det vanskeligste. Derfor mener hun arbeidsgiver bør ha en tydelig informasjonsstrategi fra det øyeblikket et varsel kommer inn, og sørge for at den omvarslede får nødvendig informasjon så raskt som mulig.

Det betyr ikke at alle opplysninger alltid skal deles umiddelbart. Det kan finnes hensyn til personvern, taushetsplikt og risiko for gjengjeldelse. Men slike hensyn bør vurderes konkret, ikke brukes som en automatisk begrunnelse for å holde den omvarslede i uvisshet.

Ledelse skaper friksjon

En av grunnene til at varslingssaker kan være kompliserte, er at ledelse i seg selv innebærer friksjon. En leder må prioritere, fordele ressurser, gjennomføre endringer, stille krav og noen ganger ta beslutninger medarbeidere er sterkt uenige i.

Det betyr ikke at kritikk av en leder skal avfeies. Men misnøye med en beslutning er heller ikke automatisk det samme som kritikkverdig ledelse.

Adele peker på at en del konflikter som tidligere ville blitt håndtert som personalsaker eller samarbeidsproblemer, nå havner i varslingssporet. Når det skjer, endres ofte dynamikken. Den ene parten blir varsler, den andre blir omvarslet, og konflikten løftes inn i et mer formalisert og juridisk spor.

Det kan være nødvendig i alvorlige saker, men det kan også gjøre enkelte relasjonelle konflikter vanskeligere å løse.

Ikke alle varsler trenger en stor gransking

Adele er særlig kritisk til forestillingen om at et varsel automatisk bør føre til en omfattende ekstern faktaundersøkelse. Noen saker er alvorlige og komplekse og krever grundige undersøkelser. Andre kan være langt enklere å avklare gjennom dokumentasjon, samtaler eller interne undersøkelser.

Poenget er proporsjonalitet. Arbeidsgiver skal undersøke et varsel tilstrekkelig ut fra hva saken gjelder, men det betyr ikke nødvendigvis at alle saker skal behandles med det mest omfattende virkemiddelet som finnes.

Store faktaundersøkelser kan være ressurskrevende både økonomisk og menneskelig. Mange personer involveres, en konflikt kan bli hengende over organisasjonen i månedsvis, og prosessen kan i seg selv forsterke belastningen for partene. Hvis slutten på en omfattende prosess er at svært lite faktisk var kritikkverdig, betyr ikke det at belastningen underveis forsvinner.

Derfor bør arbeidsgiver spørre tidlig: Hva er det konkret som påstås, hvor alvorlig er det, og hva trenger vi faktisk å gjøre for å undersøke dette på en forsvarlig måte?

Den omvarslede kan bli svært alene

Noe av det mest slående i Adeles arbeid er hvor alene mange ledere opplever at de blir når det varsles på dem. Saken er gjerne konfidensiell, og lederen kan være usikker på hvem det er mulig å snakke med. Samtidig skal vedkommende kanskje fortsette å møte teamet sitt, lede møter og ta beslutninger som om ingenting har skjedd.

Lederne Adele har snakket med beskriver ensomhet, usikkerhet, skam, fortvilelse og følelsen av å bli ydmyket. Det interessante er at dette på mange måter er de samme reaksjonene som også beskrives av mennesker som varsler.

Det er et viktig poeng, fordi det viser hvorfor varslingssaker ikke bør reduseres til et enkelt spørsmål om hvem man støtter. Varsleren kan stå i en svært krevende situasjon samtidig som den omvarslede gjør det samme.

Å ivareta den ene trenger ikke innebære å svikte den andre.

Arbeidsgiver har ansvaret for prosessen

Adele plasserer derfor hovedansvaret hos arbeidsgiver. Det er arbeidsgiver som bestemmer hvordan et varsel skal mottas, undersøkes og følges opp. Det er også arbeidsgiver som må sørge for at både varsleren og den omvarslede har et forsvarlig arbeidsmiljø mens saken pågår.

Ledere er fortsatt medarbeidere, selv om de har personalansvar. De kan derfor ikke behandles som om lederrollen gjør dem immune mot psykiske belastninger.

En god prosess innebærer blant annet tydelig informasjon om hva som skal skje videre, hvem som undersøker saken, når den omvarslede får uttale seg og hvor lang tid prosessen forventes å ta. Forutsigbarhet løser ikke konflikten, men den kan redusere noe av usikkerheten som ellers lett får vokse.

To mennesker kan oppleve den samme situasjonen helt forskjellig

Boktittelen til Adele, Hvem eier sannheten?, peker på en av de vanskeligste sidene ved slike saker. To mennesker kan ha svært forskjellige opplevelser av den samme hendelsen.

En leder kan mene at vedkommende har vært tydelig og stilt nødvendige krav. En medarbeider kan oppleve den samme lederatferden som utrygg, kontrollerende eller nedverdigende. Begge kan beskrive situasjonen oppriktig fra sitt ståsted.

Det betyr ikke at alle versjoner nødvendigvis er like riktige i faktisk eller juridisk forstand. Men det betyr at arbeidsgiver bør være varsom med å velge én fortelling før saken er undersøkt.

Adele mener nettopp dette er en av grunnene til at arbeidslivet trenger mindre svart-hvitt-tenkning. Det må være mulig å ta varsleren på alvor samtidig som man stiller spørsmål ved påstander, undersøker fakta og sørger for at den omvarslede får forklare seg.

Varslingssaken slutter ikke når rapporten er ferdig

Et annet problem oppstår når organisasjonen behandler selve undersøkelsen som sluttpunktet. Rapporten er ferdig, konklusjonen foreligger og saken kan formelt lukkes. Men menneskene skal ofte fortsette å arbeide sammen.

Hvordan skal lederen igjen lede medarbeiderne som var involvert? Hvordan skal tilliten gjenopprettes? Hva skjer med arbeidsmiljøet dersom kolleger har blitt intervjuet og organisasjonen har vært preget av konflikten i flere måneder?

Adele forteller at flere av lederne hun har møtt blir sykmeldt i forbindelse med slike prosesser. Noen bytter jobb etterpå, mens andre blir værende, særlig der organisasjonen har vært god på oppfølgingen etter at selve saken var avsluttet.

Det viser hvorfor arbeidsgiver må tenke lenger enn til konklusjonen i en rapport. En god prosess må også inneholde en plan for hvordan mennesker og arbeidsmiljø skal fungere etterpå.

Opplevelsen kan sitte igjen i mange år

Gjennom arbeidet med boka har Adele blitt overrasket over hvor sterkt enkelte ledere fortsatt reagerer på varslingssaker flere år etter at de fant sted. Hun forteller blant annet om en leder som skulle lese gjennom sin egen historie til boka, men som trengte flere uker før han klarte å gi tilbakemelding fordi teksten vekket så sterke reaksjoner.

Utenfra kan saken for lengst se avsluttet ut. Lederen kan være tilbake i jobb og organisasjonen kan ha gått videre. Likevel kan opplevelsen ha satt dype spor.

Det er enda en grunn til å avmystifisere det å bli varslet på. Hvis ledere på forhånd forstår at dette kan skje, og virksomheten har rutiner for hvordan også den omvarslede skal ivaretas, kan det være lettere å håndtere situasjonen dersom den først oppstår.

Hva bør du gjøre hvis det varsles på deg?

Adeles første råd er ganske enkelt: Pust med magen. Et varsel betyr ikke automatisk at du har gjort noe galt, og det betyr heller ikke at lederkarrieren er over.

Deretter bør du forsøke å få tydelig informasjon om hva saken gjelder og hvordan prosessen skal foregå. Hva er påstandene? Hvem håndterer saken? Når skal du få uttale deg? Hva forventes av deg mens undersøkelsen pågår?

Like viktig er det å få noen i ditt hjørne. Lederne Adele har snakket med trekker frem støtte fra rådgiver, jurist, advokat, tillitsvalgt eller andre utenfor selve konflikten som svært viktig. En varslingssak kan ta stor plass i livet over lang tid, og det kan være krevende dersom familien blir den eneste støtten du har.

I kompliserte saker kan profesjonell bistand derfor være minst like viktig for å håndtere belastningen som for å forstå de juridiske sidene.

Vær forsiktig med juridiske råd fra AI

I episoden kommer også et råd som har blitt stadig mer relevant. Ikke bruk en språkmodell som eneste juridiske rådgiver i en alvorlig arbeidsrettssak.

AI kan være nyttig til å forklare begreper eller hjelpe deg å orientere deg, men arbeidsrett bygger på lovverk, praksis og konkrete fakta i den enkelte saken. I tillegg kan språkmodeller formulere seg svært sikkert også når informasjonen er mangelfull eller feil.

Hvis du skal bruke AI i slike saker, må du derfor selv ha tilstrekkelig kunnskap til å vurdere svarene. I en alvorlig varslingssak bør kvalifisert juridisk rådgivning fortsatt være utgangspunktet.

Målet er ikke å svekke varslervernet

Det er viktig å understreke hva Adele ikke argumenterer for. Hun sier ikke at mennesker skal slutte å varsle. Hun sier heller ikke at ledere bør beskyttes mot kritikk eller at varslere er problemet.

Varslere må kunne si fra om kritikkverdige forhold, og de skal beskyttes mot gjengjeldelse.

Poenget er at dette kan være sant samtidig som den det varsles på også har rettigheter og behov. Et arbeidsliv som tar varsling på alvor bør være i stand til å ivareta begge deler.

Det krever kompetente arbeidsgivere, proporsjonale undersøkelser, tydelig informasjon og prosesser som ikke konkluderer før fakta faktisk er undersøkt.

Hvem eier sannheten?

I krevende varslingssaker finnes det sjelden én enkel fortelling fra første dag. Det finnes ulike opplevelser, ulike interesser og påstander som må undersøkes.

Arbeidsgivers oppgave er derfor ikke å avgjøre på forhånd hvem som har den riktige historien. Oppgaven er å skape en prosess som gjør det mulig å finne ut hva som faktisk har skjedd, samtidig som menneskene som står i saken behandles ordentlig.

Det er kanskje også den viktigste lærdommen for ledere: Et varsel er alvorlig, men det er starten på en prosess – ikke slutten på den.

FAQ

Hva betyr det å være omvarslet?
Å være omvarslet betyr å være personen et varsel retter seg mot, for eksempel en leder som beskyldes for kritikkverdig atferd eller ledelse.

Er et varsel det samme som at noe kritikkverdig har skjedd?
Nei. Et varsel innebærer at noen har sagt fra om et mulig kritikkverdig forhold. Arbeidsgiver må deretter undersøke saken og finne ut hva som faktisk har skjedd.

Hva betyr kontradiksjon i en varslingssak?
Kontradiksjon innebærer at den som anklages skal få tilstrekkelig informasjon om påstandene til å kunne gi sin versjon av saken.

Må alle varsler føre til en ekstern faktaundersøkelse?
Nei. Undersøkelsen bør tilpasses hva saken gjelder og hvor alvorlige påstandene er. Enkelte saker kan håndteres internt, mens andre krever en mer omfattende undersøkelse.

Hvem har ansvar for den omvarslede lederen?
Arbeidsgiver har ansvar for å gjennomføre en forsvarlig prosess og for arbeidsmiljøet til alle involverte, også ledere som det varsles på.

Hva bør jeg gjøre hvis det varsles på meg?
Be om tydelig informasjon om saken og prosessen, sørg for at du får mulighet til å gi din versjon og finn noen du kan få støtte og rådgivning fra underveis.

Betyr det å ivareta den omvarslede at varsleren tas mindre på alvor?
Nei. Et sentralt poeng i episoden er at arbeidsplassen må klare å ivareta begge parter samtidig.

‍

Transkripsjon av episoden

Når det varsles på deg

Det kommer en e-post. Noen har varslet på deg. Du vet kanskje ikke hvem som har varslet, og du vet kanskje heller ikke nøyaktig hva du beskyldes for. Likevel forventes det at du møter på jobb og fortsetter å være leder.

Arbeidsrettsjurist Adele Røssnes har jobbet tett på en rekke varslingssaker og mener arbeidslivet trenger et mer nyansert blikk på hva som skjer når noen varsler. Varslere skal selvfølgelig tas på alvor og beskyttes mot gjengjeldelse, men samtidig må vi klare å se at den det varsles på også er en part i saken. Et varsel er ikke en dom, og den omvarslede har behov for både informasjon, kontradiksjon og et forsvarlig arbeidsmiljø mens saken undersøkes.

Et varsel er ikke en konklusjon

Når et varsel kommer inn, kan selve ordet utløse stor uro i organisasjonen. HR kobles inn, jurister varsles og saken kan raskt løftes høyt i systemet. Problemet oppstår dersom varselet samtidig begynner å fungere som en konklusjon: Det har kommet et varsel, derfor må det ha skjedd noe kritikkverdig.

Slik fungerer ikke en ryddig prosess. Et varsel innebærer at noen har sagt fra om et mulig kritikkverdig forhold. Arbeidsgivers oppgave er å undersøke hva som faktisk har skjedd og velge en fremgangsmåte som står i forhold til sakens alvor. Den som er anklaget må samtidig få en reell mulighet til å forstå påstandene og gi sin versjon.

Dette er kjernen i kontradiksjon. Du kan vanskelig svare på en anklage dersom du ikke vet hva den gjelder.

Usikkerheten kan bli en stor belastning

Se for deg at du fredag ettermiddag får beskjed om at noen har varslet på deg. Du får ikke vite hvem som har varslet eller hva de konkrete påstandene er. På mandag skal du tilbake og lede de samme menneskene som før.

I en slik situasjon begynner hjernen raskt å fylle tomrommet. Hvem kan det være? Hva har jeg gjort? Er det en konkret hendelse jeg har glemt? Er det noen jeg har konflikt med? Hvor alvorlig er dette, og kan jeg miste jobben?

Tor Åge beskriver i episoden hvordan en slik situasjon kan sette i gang en kraftig stressrespons. Adele peker på at mange av lederne hun har møtt beskriver nettopp usikkerheten som noe av det vanskeligste. Derfor mener hun arbeidsgiver bør ha en tydelig informasjonsstrategi fra det øyeblikket et varsel kommer inn, og sørge for at den omvarslede får nødvendig informasjon så raskt som mulig.

Det betyr ikke at alle opplysninger alltid skal deles umiddelbart. Det kan finnes hensyn til personvern, taushetsplikt og risiko for gjengjeldelse. Men slike hensyn bør vurderes konkret, ikke brukes som en automatisk begrunnelse for å holde den omvarslede i uvisshet.

Ledelse skaper friksjon

En av grunnene til at varslingssaker kan være kompliserte, er at ledelse i seg selv innebærer friksjon. En leder må prioritere, fordele ressurser, gjennomføre endringer, stille krav og noen ganger ta beslutninger medarbeidere er sterkt uenige i.

Det betyr ikke at kritikk av en leder skal avfeies. Men misnøye med en beslutning er heller ikke automatisk det samme som kritikkverdig ledelse.

Adele peker på at en del konflikter som tidligere ville blitt håndtert som personalsaker eller samarbeidsproblemer, nå havner i varslingssporet. Når det skjer, endres ofte dynamikken. Den ene parten blir varsler, den andre blir omvarslet, og konflikten løftes inn i et mer formalisert og juridisk spor.

Det kan være nødvendig i alvorlige saker, men det kan også gjøre enkelte relasjonelle konflikter vanskeligere å løse.

Ikke alle varsler trenger en stor gransking

Adele er særlig kritisk til forestillingen om at et varsel automatisk bør føre til en omfattende ekstern faktaundersøkelse. Noen saker er alvorlige og komplekse og krever grundige undersøkelser. Andre kan være langt enklere å avklare gjennom dokumentasjon, samtaler eller interne undersøkelser.

Poenget er proporsjonalitet. Arbeidsgiver skal undersøke et varsel tilstrekkelig ut fra hva saken gjelder, men det betyr ikke nødvendigvis at alle saker skal behandles med det mest omfattende virkemiddelet som finnes.

Store faktaundersøkelser kan være ressurskrevende både økonomisk og menneskelig. Mange personer involveres, en konflikt kan bli hengende over organisasjonen i månedsvis, og prosessen kan i seg selv forsterke belastningen for partene. Hvis slutten på en omfattende prosess er at svært lite faktisk var kritikkverdig, betyr ikke det at belastningen underveis forsvinner.

Derfor bør arbeidsgiver spørre tidlig: Hva er det konkret som påstås, hvor alvorlig er det, og hva trenger vi faktisk å gjøre for å undersøke dette på en forsvarlig måte?

Den omvarslede kan bli svært alene

Noe av det mest slående i Adeles arbeid er hvor alene mange ledere opplever at de blir når det varsles på dem. Saken er gjerne konfidensiell, og lederen kan være usikker på hvem det er mulig å snakke med. Samtidig skal vedkommende kanskje fortsette å møte teamet sitt, lede møter og ta beslutninger som om ingenting har skjedd.

Lederne Adele har snakket med beskriver ensomhet, usikkerhet, skam, fortvilelse og følelsen av å bli ydmyket. Det interessante er at dette på mange måter er de samme reaksjonene som også beskrives av mennesker som varsler.

Det er et viktig poeng, fordi det viser hvorfor varslingssaker ikke bør reduseres til et enkelt spørsmål om hvem man støtter. Varsleren kan stå i en svært krevende situasjon samtidig som den omvarslede gjør det samme.

Å ivareta den ene trenger ikke innebære å svikte den andre.

Arbeidsgiver har ansvaret for prosessen

Adele plasserer derfor hovedansvaret hos arbeidsgiver. Det er arbeidsgiver som bestemmer hvordan et varsel skal mottas, undersøkes og følges opp. Det er også arbeidsgiver som må sørge for at både varsleren og den omvarslede har et forsvarlig arbeidsmiljø mens saken pågår.

Ledere er fortsatt medarbeidere, selv om de har personalansvar. De kan derfor ikke behandles som om lederrollen gjør dem immune mot psykiske belastninger.

En god prosess innebærer blant annet tydelig informasjon om hva som skal skje videre, hvem som undersøker saken, når den omvarslede får uttale seg og hvor lang tid prosessen forventes å ta. Forutsigbarhet løser ikke konflikten, men den kan redusere noe av usikkerheten som ellers lett får vokse.

To mennesker kan oppleve den samme situasjonen helt forskjellig

Boktittelen til Adele, Hvem eier sannheten?, peker på en av de vanskeligste sidene ved slike saker. To mennesker kan ha svært forskjellige opplevelser av den samme hendelsen.

En leder kan mene at vedkommende har vært tydelig og stilt nødvendige krav. En medarbeider kan oppleve den samme lederatferden som utrygg, kontrollerende eller nedverdigende. Begge kan beskrive situasjonen oppriktig fra sitt ståsted.

Det betyr ikke at alle versjoner nødvendigvis er like riktige i faktisk eller juridisk forstand. Men det betyr at arbeidsgiver bør være varsom med å velge én fortelling før saken er undersøkt.

Adele mener nettopp dette er en av grunnene til at arbeidslivet trenger mindre svart-hvitt-tenkning. Det må være mulig å ta varsleren på alvor samtidig som man stiller spørsmål ved påstander, undersøker fakta og sørger for at den omvarslede får forklare seg.

Varslingssaken slutter ikke når rapporten er ferdig

Et annet problem oppstår når organisasjonen behandler selve undersøkelsen som sluttpunktet. Rapporten er ferdig, konklusjonen foreligger og saken kan formelt lukkes. Men menneskene skal ofte fortsette å arbeide sammen.

Hvordan skal lederen igjen lede medarbeiderne som var involvert? Hvordan skal tilliten gjenopprettes? Hva skjer med arbeidsmiljøet dersom kolleger har blitt intervjuet og organisasjonen har vært preget av konflikten i flere måneder?

Adele forteller at flere av lederne hun har møtt blir sykmeldt i forbindelse med slike prosesser. Noen bytter jobb etterpå, mens andre blir værende, særlig der organisasjonen har vært god på oppfølgingen etter at selve saken var avsluttet.

Det viser hvorfor arbeidsgiver må tenke lenger enn til konklusjonen i en rapport. En god prosess må også inneholde en plan for hvordan mennesker og arbeidsmiljø skal fungere etterpå.

Opplevelsen kan sitte igjen i mange år

Gjennom arbeidet med boka har Adele blitt overrasket over hvor sterkt enkelte ledere fortsatt reagerer på varslingssaker flere år etter at de fant sted. Hun forteller blant annet om en leder som skulle lese gjennom sin egen historie til boka, men som trengte flere uker før han klarte å gi tilbakemelding fordi teksten vekket så sterke reaksjoner.

Utenfra kan saken for lengst se avsluttet ut. Lederen kan være tilbake i jobb og organisasjonen kan ha gått videre. Likevel kan opplevelsen ha satt dype spor.

Det er enda en grunn til å avmystifisere det å bli varslet på. Hvis ledere på forhånd forstår at dette kan skje, og virksomheten har rutiner for hvordan også den omvarslede skal ivaretas, kan det være lettere å håndtere situasjonen dersom den først oppstår.

Hva bør du gjøre hvis det varsles på deg?

Adeles første råd er ganske enkelt: Pust med magen. Et varsel betyr ikke automatisk at du har gjort noe galt, og det betyr heller ikke at lederkarrieren er over.

Deretter bør du forsøke å få tydelig informasjon om hva saken gjelder og hvordan prosessen skal foregå. Hva er påstandene? Hvem håndterer saken? Når skal du få uttale deg? Hva forventes av deg mens undersøkelsen pågår?

Like viktig er det å få noen i ditt hjørne. Lederne Adele har snakket med trekker frem støtte fra rådgiver, jurist, advokat, tillitsvalgt eller andre utenfor selve konflikten som svært viktig. En varslingssak kan ta stor plass i livet over lang tid, og det kan være krevende dersom familien blir den eneste støtten du har.

I kompliserte saker kan profesjonell bistand derfor være minst like viktig for å håndtere belastningen som for å forstå de juridiske sidene.

Vær forsiktig med juridiske råd fra AI

I episoden kommer også et råd som har blitt stadig mer relevant. Ikke bruk en språkmodell som eneste juridiske rådgiver i en alvorlig arbeidsrettssak.

AI kan være nyttig til å forklare begreper eller hjelpe deg å orientere deg, men arbeidsrett bygger på lovverk, praksis og konkrete fakta i den enkelte saken. I tillegg kan språkmodeller formulere seg svært sikkert også når informasjonen er mangelfull eller feil.

Hvis du skal bruke AI i slike saker, må du derfor selv ha tilstrekkelig kunnskap til å vurdere svarene. I en alvorlig varslingssak bør kvalifisert juridisk rådgivning fortsatt være utgangspunktet.

Målet er ikke å svekke varslervernet

Det er viktig å understreke hva Adele ikke argumenterer for. Hun sier ikke at mennesker skal slutte å varsle. Hun sier heller ikke at ledere bør beskyttes mot kritikk eller at varslere er problemet.

Varslere må kunne si fra om kritikkverdige forhold, og de skal beskyttes mot gjengjeldelse.

Poenget er at dette kan være sant samtidig som den det varsles på også har rettigheter og behov. Et arbeidsliv som tar varsling på alvor bør være i stand til å ivareta begge deler.

Det krever kompetente arbeidsgivere, proporsjonale undersøkelser, tydelig informasjon og prosesser som ikke konkluderer før fakta faktisk er undersøkt.

Hvem eier sannheten?

I krevende varslingssaker finnes det sjelden én enkel fortelling fra første dag. Det finnes ulike opplevelser, ulike interesser og påstander som må undersøkes.

Arbeidsgivers oppgave er derfor ikke å avgjøre på forhånd hvem som har den riktige historien. Oppgaven er å skape en prosess som gjør det mulig å finne ut hva som faktisk har skjedd, samtidig som menneskene som står i saken behandles ordentlig.

Det er kanskje også den viktigste lærdommen for ledere: Et varsel er alvorlig, men det er starten på en prosess – ikke slutten på den.

FAQ

Hva betyr det å være omvarslet?
Å være omvarslet betyr å være personen et varsel retter seg mot, for eksempel en leder som beskyldes for kritikkverdig atferd eller ledelse.

Er et varsel det samme som at noe kritikkverdig har skjedd?
Nei. Et varsel innebærer at noen har sagt fra om et mulig kritikkverdig forhold. Arbeidsgiver må deretter undersøke saken og finne ut hva som faktisk har skjedd.

Hva betyr kontradiksjon i en varslingssak?
Kontradiksjon innebærer at den som anklages skal få tilstrekkelig informasjon om påstandene til å kunne gi sin versjon av saken.

Må alle varsler føre til en ekstern faktaundersøkelse?
Nei. Undersøkelsen bør tilpasses hva saken gjelder og hvor alvorlige påstandene er. Enkelte saker kan håndteres internt, mens andre krever en mer omfattende undersøkelse.

Hvem har ansvar for den omvarslede lederen?
Arbeidsgiver har ansvar for å gjennomføre en forsvarlig prosess og for arbeidsmiljøet til alle involverte, også ledere som det varsles på.

Hva bør jeg gjøre hvis det varsles på meg?
Be om tydelig informasjon om saken og prosessen, sørg for at du får mulighet til å gi din versjon og finn noen du kan få støtte og rådgivning fra underveis.

Betyr det å ivareta den omvarslede at varsleren tas mindre på alvor?
Nei. Et sentralt poeng i episoden er at arbeidsplassen må klare å ivareta begge parter samtidig.

‍

Hør flere episoder om samme temaer

Ikke ansett for å være snill

Arbeidsinkludering skal ikke handle om å være snill. Hege Myhre forklarer hvordan virksomheter kan rekruttere etter potensial, beholde tydelige krav og gi mennesker som står utenfor arbeidslivet en reell vei inn i jobb.

Ikke la slitne medarbeidere være i fred

Hva gjør du når en medarbeider er sliten, har smerter eller sover dårlig, men ikke nødvendigvis er syk? Fastlege og forsker Cathrine Abrahamsen forklarer hvorfor ledere ofte kan gjøre mer før fastlegen kobles inn – og hvordan en trygg samtale kan forebygge sykefravær.

Slik blir du kvitt baksnakking på jobb

Hvordan stopper du baksnakking før det blir en del av kulturen? Per Henrik Stenstrøm viser hvordan ledere kan gjøre det tryggere å ta ting med den det gjelder – og hvorfor ventilering, humor og «omsorg» fort kan bikke over i baksnakking.

Se alle episoder
We use cookies and your data to improve our website, customize and measure advertising, content and communications. You can control what data we process by manage cookies and read more in our privacy statement.
Når det varsles på DEG Hva skjer med lederen når noen varsler på dem? Arbeidsrettsjurist Adele Røssnes forklarer hvorfor kontradiksjon, rask informasjon og god støtte er avgjørende – og hvorfor et varsel ikke er det samme som en dom. November 13, 2026 342 https://cdn.prod.website-files.com/64b53e8d1585823411aed073/6af42963f60304cc20c4a5ad_342%20Adele%20R%C3%B8ssnes%2016%3A9%20kopi.png https://www.execu.no/lederpodden/episoder/342-nar-det-varsles-pa-deg https://www.execu.no/lederpodden/episoder/rss.xml
No items found.
Arbeidsmiljø https://www.execu.no/lederpodden/kategorier/arbeidsmiljo

⚠️ Når det varsles på DEG – med Adele Røssnes

Tor Åge Eikerapen:

Velkommen til Lederpodden. Mitt navn er Tor Åge Eikerapen. Jeg er organisasjonspsykolog, og min faglige lidenskap er å gjøre gode ledere enda bedre. Og dette her er en podcast om ledelse.

Se for deg at det kommer en e-post. Det er noen som har varslet på deg. Du vet ikke hvem det er. Du vet egentlig ikke helt hva det gjelder.

Men det som er tilfelle, er at fra det øyeblikket er det ikke lenger du som har regien på din egen historie.

Dagens gjest har sittet tettere på sånne saker enn de fleste. Adele Røssnes er arbeidsrettsjurist, tidligere advokat, HR-leder i statlig virksomhet og fast spaltist i HR-magasinet. Hun har sett at varslingssaker øker år for år.

Og nå gjør hun noe som veldig få har gjort før. Hun gir en stemme til lederne som det varsles på.

Hun skriver en bok som er på vei ut i handelen akkurat nå. Den heter Hvem eier sannheten? Den er blitt kalt en av de mest nyanserte bøkene om dette temaet på lenge.

Velkommen til Lederpodden, Adele.

Adele Røssnes:

Tusen hjertelig takk for det.

Tor Åge Eikerapen:

Hva er din faglige lidenskap?

Adele Røssnes:

Det har jeg tenkt på. Det er nok sammensatt.

Oppdraget mitt, missionen min, i forbindelse med boka og den offentlige stemmen jeg har, er nok å vise at arbeidslivet er mer sammensatt enn som så. At det ikke nytter med polarisering og å rette fingrene mot hverandre. Partene må sette seg sammen og finne frem til det som faktisk fungerer.

Så har jeg også dette med at når jeg går inn og jobber tett på disse lederne, så kan jeg godt være med og pakke ut problemstillinger og forstå hvorfor vi har havnet i den situasjonen vi har, og stille den riktige diagnosen.

Men så går det relativt kort tid før jeg sier: Ok, diagnosen er satt. Hva gjør vi nå? Hvilken medisin er det som fungerer?

Så jeg er opptatt av å gjøre arbeidslivet og de rammene og retningslinjene vi opererer etter lett omsettelige for lederne der ute i praksis, slik at de vet hvordan de skal ta seg frem i et stadig mer rettsliggjort arbeidsliv.

Tor Åge Eikerapen:

Og der sa du jo nå «et stadig mer rettsliggjort arbeidsliv».

Kan ikke du dra en kort beskrivelse av historien her? For det er jo noe som har skjedd i norsk arbeidsliv. Varsling er jo ikke noe nytt fenomen, men at det brukes på den måten det gjør nå, der er det et eller annet som har eskalert.

Hva er det som har skjedd de siste 10–20 årene i norsk arbeidsliv?

Adele Røssnes:

Det er nødvendigvis ikke noe entydig svar på det.

For det første fikk vi rundt 2020–2021 en presisering i arbeidsmiljølovens kapittel 2 A, som omhandler varsling, som sa at et uforsvarlig arbeidsmiljø kunne være et eksempel på et kritikkverdig forhold som arbeidsgiver da er forpliktet til å behandle etter varslingsreglene.

Da ser vi at smått og stort – det er mange mørketall på dette her – av ting som tidligere var personalanliggender og noe som først og fremst ble fulgt opp i ledelsessporet, nå havner i et annet prosessuelt spor.

Her er det mørketall, men jeg tror det er store organisasjoner og aktører innenfor arbeidslivet som opererer med relativt heftige tall på hvor mye av varslingsmassen i dag som omhandler det jeg kaller relasjonelle konflikter, som kort sagt går ut på giftig ledelse og destruktivt arbeidsmiljø.

For å eksemplifisere dette og gjøre det litt mer reelt for dere som lytter: En av topplederne jeg snakker med til boka har vært toppleder siden Ålesund brant.

Han sa at før i gamle dager, når vi hadde utfordringer mellom medarbeidere, i en ledergruppe eller av relasjonell karakter, så kunne topplederen over ringe og si:

«Hei, hva foregår?»

Han redegjorde for saken, og så sa topplederen:

«Fint. Fiks det.»

Og så fikset de det på gamlemåten ved at de ordnet opp og snakket med hverandre.

Så vi ser at konflikter som ikke løser seg i det relasjonelle på en arbeidsplass, føres inn i et stadig mer rettsliggjort spor.

Tor Åge Eikerapen:

Og dette her er jo et stort tema.

Vi har tidligere hatt besøk fra HR Norge, som har snakket om varslingsinstituttet og at det blir misbrukt.

Det man ofte opplever, er jo at hvis du som leder gjør noe som er upopulært – for eksempel at du får ansvar for å sette i gang en endring, en endring folk ikke ønsker, men som du er pålagt å gjennomføre – så kan det komme reaksjoner i form av en varsling.

Og noen steder er i hvert fall min opplevelse at man blir så redd for disse varslingene. Det skaper så mye negativ medieomtale og så mye negativ oppmerksomhet at folk får panikk.

Bare ordet varsling blir brukt, så det er et ganske sterkt maktmiddel, kan man si, som en arbeidstaker kan bruke mot en leder også.

Så skal vi selvfølgelig ikke underslå at det finnes mange organisasjoner hvor det er grunn til å varsle og ta vare på varslerne, og at dette selvfølgelig er en del av det å ha et godt norsk arbeidsliv.

Men hva var det som gjorde at du ble så engasjert i dette?

Adele Røssnes:

Det er sammensatt.

For det første oppdaget jeg ganske tidlig i karrieren, da jeg kom i befatning med disse varslingssakene, at noe manglet.

Jeg satt hos en stor statlig arbeidsgiver som nettopp hadde gjennomgått en veldig offentlig varslingssak og faktaundersøkelse.

Da rapporten forelå, satt jeg sammen med de høye herrer og sa:

«Men fint. Nå har vi fått diagnosen. Jeg husker ikke om det var et kritikkverdig forhold eller ikke, men nå har vi diagnosen. Hva gjør vi nå?»

Og så sier de høye herrer:

«Saken overføres til linja.»

Jeg var ung og uerfaren i denne stillingen, så jeg gikk tilbake og tenkte at det var spesielt.

Nå har vi brukt masse penger og masse ressurser. Vi har gjennomgått en offentlig skittentøyvask, nærmest, gjennom mediene. Og den eneste medisinen vi har er: «Saken overføres til linja.»

Hva er det vi egentlig står igjen med?

Det gjorde vondt i min løsningsorienterte og utålmodige sjel.

Dette ble noe jeg tok med meg, og jeg fortsatte å jobbe tettere på disse lederne.

Som medarbeider, når man ikke er med på samtalene på bakrommet med lederne, er det kanskje lett å tenke at en leder er robust. De tåler alt. Det preller av som vann på gåsa. Ubehagelige situasjoner er noe de har trent på å håndtere, og det er ingenting som biter på.

Men jeg så hvordan disse lederne slet.

Jeg så hvordan de nærmest opplevde seg som rettsløse. Og du kan fremsette påstander om nær sagt hva som helst av det du antar å være et kritikkverdig forhold. Du trenger ikke vite om det faktisk er det. Du trenger ikke være jurist.

Så skal lederen beskytte seg mot det.

For eksempel snakket jeg med en leder som blant annet fikk en varsling på seg fordi vedkommende hadde sett stygt på varsleren i lunsjen.

Jeg syntes det var litt urettferdig å se hvordan dette ble portrettert.

Og så ble det virkelig satt på spissen for meg da jeg fikk en leder som for meg var den beste lederen jeg noen gang hadde hatt, og så fikk vedkommende et varsel på seg fra en medarbeider som mente vedkommende var den verste.

Da fikk jeg lyst til å utfordre dette.

Hvordan kan vi se ting så vidt forskjellig?

Og så oppdaget jeg etter hvert at når jeg sier:

«Hold an. Det finnes flere sannheter, og det er flere parter i en varslingssak. Vi må tenke på den omvarslede lederen også, for det er ikke bare-bare.»

Da blir jeg møtt med:

«Ja, men hvordan kan du si det? Alle vet jo hvor belastende det er å være den som sier fra.»

Og det er jeg veldig klar over. Det er ingen som nekter for det, og jeg gjør det i hvert fall ikke.

Men jeg synes det er spennende at denne svart-hvitt-tenkningen synes å være en ganske innarbeidet del av måten vi snakker om dette på.

Lang historie kort: Jeg ønsker å utfordre etablerte sannheter og bidra til at vi får et klokere og mer balansert arbeidsliv.

Tor Åge Eikerapen:

Du har jobbet i offentlig sektor. Her skal jeg lansere mine fordommer.

Det er mer av dette her i offentlig sektor enn i privat sektor. Norske kommuner, sykehus og universiteter er verst i klassen når det kommer til å kjøre noen ganske rå løp basert på varslinger, og der ligger lederen ganske tynt an.

Hva sier du om denne fordommen?

[Deler av samtalen mangler i transkripsjonsgrunnlaget.]

Tor Åge Eikerapen:

Det du beskriver høres ut som at et eller annet må være feil.

Lederen får en beskjed. Det er anonymt. Du er anklaget for å ha gjort et eller annet galt, men du vet ikke hva det gjelder eller hvem som har varslet. Og så skal du ut etterpå og lede.

Hvordan burde dette vært løst?

Adele Røssnes:

For det første er det en faktor vi ikke kommer oss unna her.

Hvis en leder blir varslet på en fredag og skal ut og lede på en mandag, så er det visse begrensninger for hva arbeidsgiver kan få foretatt seg på den korte tiden.

Men nøkkelen når varselet kommer, er å ta Høyesterett i Nortura-dommen på ordet.

Der sier de jo at det å varsle i utgangspunktet bare er å si fra.

Og så vet vi at et varsel skal undersøkes tilstrekkelig ut fra alvorlighetsgrad og innen rimelig tid.

Hvis lederen det kommer et varsel på ber om kontradiksjon, så vil jo denne omvarslede få informasjon om andres taushetsbelagte forhold også. Dette er informasjon man ikke kan spre.

Så jeg mener at arbeidsgiver relativt raskt må gi alle parter informasjon.

Det må være klart at du har en informasjonsstrategi når varselet først treffer.

Og så anmoder jeg innstendig om at vi ikke mister hodet og får det jeg nærmest kaller GDPR-angst.

Det er så lett å miste hodet når varsler kommer, på samme måte som vi mistet hodet i møte med personvernreglene da GDPR kom.

Så hold fokus på hva dette egentlig dreier seg om og hva vi står overfor.

Å få informasjon ut så fort som mulig er nøkkelen i disse sakene.

Tor Åge Eikerapen:

Men dette med anonymitet knyttet til varslet og retten til kontradiksjon er jo en kjerneting.

Er det en misoppfatning der ute? Er det noen som har misforstått noe? Er det noen som ikke følger med i timen?

Hva skyldes det at norske ledere og HR-ledere fremdeles tror at du kan holde innholdet i et varsel anonymt overfor den det er varslet på?

Adele Røssnes:

Det skal jeg ikke si for sikkert.

Hvis jeg maler med bred pensel ut fra den erfaringen jeg har etter et langt liv med disse sakene, så tror jeg det handler om usikkerhet.

Det er mangel på forståelse og kompetanse om hva varsling er og hvordan vi skal ivareta de enkelte.

Og så vet vi, som du sa, at disse sakene enkelt når førstesiden. Det blir et spetakkel.

Som arbeidsgiver har du taushetsplikt, det har du i hvert fall som leder, men det har ikke nødvendigvis varslerne og fagforeningene deres på samme måte. Da kan sakene bli hauset opp, og det kan bli veldig ensidig portrettert.

Jeg tror ikke det er noen som vil dette vondt.

Dette er vondt og vanskelig for alle som er involvert.

Men det handler også om manglende kunnskap og forståelse for hva varsling er, rett og slett.

Tor Åge Eikerapen:

Hvis vi zoomer litt ut og ser på dette i et samfunnsperspektiv:

Jeg er ikke hardt inne på sosiale medier, det er veldig viktig å få sagt, men jeg er innom tilstrekkelig. Og jeg leser en del kommentarer som kommer på våre egne innlegg, som ofte handler om arbeidsliv.

Jeg skjønner jo at det er en stemning der ute som gjør at ledere er lette å ta. Og det er ganske mange aktører der ute som har det som en nisje.

Hva er det som gjør at ledere er så lette blink, eller så lette å hisse seg opp over, eller skaper såpass mye engasjement?

Adele Røssnes:

For det første tror jeg – eller jeg vet – at ledelse i sin natur skaper friksjon.

Som leder skal du vurdere og prioritere og ta valg som ikke kan gjøre alle til lags.

Det å være en god leder er litt som å være en god forelder. Når du er forelder har du to, tre, maks fire kanskje. Som leder kan du ha 25.

Å gjøre alle disse til lags er vanskelig.

Så ser vi også i enkelte tilfeller at vi som ledere og arbeidsgivere er omfattet av så mange konflikterende regelverk.

I en sykefraværsoppfølgingssak kan du for eksempel ganske lett komme i en posisjon hvor du kommer med en løsning som er innenfor regelverket. Den ser fornuftig ut for oss og passer inn i én type oppfølging, men så blir den helt «corny» når den skal iverksettes og ut i livet.

Da blir det enkelt å ta oss, fordi det kan se ut som om vi har gått på jobb den dagen og lagt igjen sunn fornuft hjemme.

I mange saker er det vanskelig å komme til en løsning som både er omfattende og god i det enkelte og konkrete tilfellet.

Og så er det dette med at vi som ledere har taushetsplikt. Det er ikke sånn at vi går ut og sier fra og sparker fra oss i mediene.

Det gjør vi ikke.

Det er tabubelagt å bli varslet på. Det vil vi vanligvis ikke snakke om.

Og så må jeg også gi et lite spark på skinnleggen til lederne og arbeidsgiverne der ute:

Det går an å ta igjen litt også. Å stå opp for seg selv.

Jeg synes tidvis at ledere og arbeidsgivere der ute er litt blodfattige.

Tor Åge Eikerapen:

Men nå snakker vi litt om det akutte som skjer.

Det er fredag. Du blir varslet på. Du får ingen informasjon om hvem som har varslet eller hva det gjelder. Men du vet at det er noen av dem du leder.

Og så er det bare:

«God helg.»

Da vet jeg at den helgen ikke blir særlig god i det hele tatt.

Jeg ville jo tenkt at det var et opplegg for å støtte.

Er det sånn at andre lederkollegaer møter på døra fredag klokka tre med reker og blomster og sier: «Nå skal vi finne ut av dette», og empatien bare koker over?

Eller hvordan ser det ut?

Adele Røssnes:

Det er ikke så mye reker og blomster på døra.

Ofte er det sånn at de får munnkurv samtidig:

«Dette er konfidensielt.»

Vi har berøringsangst når det kommer til varslinger. Det er fremdeles stjerne, stjerne, stjerne, stjerne.

Du må jo være omtrent dronning Sonja for å få innsyn i disse sakene i saksbehandlingssystemene.

Så det er veldig, veldig ensomt.

Flere av lederne jeg snakker med i boka sier nettopp dette: at det er ensomt, og at det går lang tid før de snakker med utenforstående om det.

De får også i varierende grad tilbud om støtte.

Noen steder får de tilbud om BHT. Andre ganger må de krangle seg til å få dekket juridisk bistand i forbindelse med faktaundersøkelsen og prosessen rundt varslingen.

Det som er veldig fascinerende her, er at de omvarslede langt på vei beskriver de samme følelsene som varslerne gjør:

Ensomhet, usikkerhet, fortvilelse, skamfølelse og følelsen av å være ydmyket og stå igjen alene.

Tor Åge Eikerapen:

Hvem sitt ansvar er det egentlig?

For jeg tenker at her er det to motparter.

Vi kan egentlig ikke legge skylden på varslerne, for de følger sine intensjoner, forståelser og fortolkninger av det hele.

Vi kan heller ikke legge skylden på lederen som blir varslet på.

Hvem sitt ansvar er det å gjøre dette på en bedre måte?

Adele Røssnes:

Hvis vi tar normaltilfellet: Det finnes giftige ledere og folk som aldri skulle vært ledere. Det er ikke disse vi snakker om her.

Dette er den jevne lederen som går på jobb og vil gjøre en god jobb.

Det er arbeidsgiver som har ansvaret for at dette blir håndtert på en håndterbar måte for dem som er involvert.

Det er ikke til å stikke under stol at ansvaret ligger der.

Vi er alle medarbeidere. Noen av oss har lederansvar i tillegg.

Med mindre du eier bedriften og sitter på toppen av organisasjonen, så er også ledere medarbeidere.

Arbeidsgiver har dermed også ansvar for ledernes arbeidsmiljø.

Det står ikke like eksplisitt gjentatt i varslingsreglene på samme måte som gjengjeldelsesvernet for varsleren, men det følger av reglene om fysisk og psykososialt arbeidsmiljø.

Så de reglene er på sett og vis litt mer kamuflert.

Men det er klart at arbeidsgiver har et ansvar her også.

Tor Åge Eikerapen:

For meg høres dette ut som oppskriften på en psykisk krise.

Hele hendelsesforløpet skal det vanvittig mye til å håndtere hvis du ikke har vært borti det før, og hvis du ikke har tenkt tanken på at dette faktisk kan skje med deg.

Og jeg mener alle ledere bør tenke at dette kan skje med meg.

For det kan det.

Hva tenker du?

Adele Røssnes:

Jeg er helt enig med deg.

Vi må avmystifisere det og ta bort tabuet og si at det å bli varslet på er en helt påregnelig del av lederhverdagen i dag.

Og så handler det om å holde et edruelig blikk når det kommer.

Hvis Per mener at du er ubrukelig, at du ser stygt på Per i lunsjen og at han dessuten ikke liker sveisen din, så er jo ikke det like alvorlig som om du har drukket deg usannsynlig beruset på julebordet og lagt deg etter de kvinnelige kollegene.

Dette handler om å puste med magen.

En leder jeg jobbet med en gang hadde 368 punkter i faktaundersøkelsen, stort og smått.

Og så var det en liten skrape på ett av punktene som ikke var kritikkverdig i lovens forstand, men hvor vedkommende kunne ha gjort litt bedre.

Det var en forferdelig prosess for lederen.

Men da alt var over, sa vedkommende at han ikke var så innmari redd lenger for å bli varslet på.

Tor Åge Eikerapen:

Jeg må innrømme at det begynner å bli en del år siden, men jeg tok i sin tid utdannelse som faktaundersøker og har gjort en god del faktaundersøkelser. Det gjør jeg ikke lenger.

Men jeg følger veldig interessert med på akkurat den debatten.

Hvor står du?

Adele Røssnes:

Nå må jeg veie mine ord, og så skal jeg være så diplomatisk som en jurist kan være.

På den ene siden synes jeg det er uheldig når man setter ut faktaundersøkelser til eksterne granskere, nettopp fordi de ikke nødvendigvis har noen incentiver for å ta konflikten ned.

Selv der du har påstander som enkelt kan undersøkes og dokumenteres med en e-post eller lignende, kan det lett bli løftet og problematisert.

Jeg synes ikke noe om at varsel er lik faktaundersøkelse.

Det er ikke sånn at man trenger å dundre på med et stort antall vitner og full rulle med prosesser som er kostbare og tar lang tid.

Det skal undersøkes innen rimelig tid og tilstrekkelig ut fra alvorlighetsgrad.

Dette er noe som arbeidsgivere med dedikerte ressurser og litt innsats for å få bedre forståelse og kompetanse på området, etter min mening kan klare på egen hånd.

Tor Åge Eikerapen:

Kan vi heve blikket enda mer?

Én ting er å si at det er ledelsen og arbeidsgiver som sitter med ansvaret.

Men det er jo noe med lovverket her, som kanskje ikke helt tok høyde for at varslingsinstituttet skulle bli brukt på personalsaker, samarbeidsproblemer og relasjonelle greier.

Det var ikke det som var intensjonen, men så har det blitt litt sånn.

Er det et eller annet steingalt med formuleringene i denne loven? Er det tid for en revisjon og en tydeliggjøring av at varsling handler om saker som er langt mer alvorlige enn det mange av varslene handler om i dag?

Adele Røssnes:

Det er mange som tar til orde for det.

Jeg har ikke offentlig engasjert meg i den debatten, men jeg tenker jo mitt om det.

Når jeg ser på de enorme ressursene, både menneskelige og økonomiske, som går med på alle sider av bordet i en varslingssak, så tenker jeg helt klart at dersom vi ikke får en lovendring, så bør vi i hvert fall kunne få en presisering av hva som skal skje.

Når vi får varsler i relasjonelle konflikter, som vi i gamle dager kanskje ville sett på som personalsaker, kan vi også tenke oss rutiner som sier at slike varsler ikke nødvendigvis trenger å gå inn i et mottak hvor øverste leder i virksomheten, direktøren og en hel gjeng sitter.

Det er lett for den omvarslede å tenke:

«Nå skal saken min, min ledelsesutøvelse, behandles i storkammer.»

Det går an å gjøre noe med måten vi håndterer dette på i dag også.

Tilbake til Nortura-dommen, som sier at et varsel bare er å si fra.

Arbeidsgiver har relativt stor handlefrihet i hvordan de skal gå frem for å finne en god løsning på det påståtte kritikkverdige forholdet.

Tor Åge Eikerapen:

Du er aktiv på Instagram, og du er kanskje den eneste markante profilen som tar ledere i forsvar.

Det er det ikke så mange som gjør.

De fleste vil jo tenke at du er på den sterkeste partens side her.

I saken mellom medarbeider og leder er det David mot Goliat, og du er liksom på Goliats side.

Hva slags respons får du på det du deler?

Adele Røssnes:

Jeg får:

«Hvordan kan du si dette? Hvordan er menneskesynet ditt? Tenk på hvor vanskelig det er å si fra.»

Jeg sier ikke at det ikke er vanskelig.

Jeg sier at det er jeg klar over.

Jeg sier at vi må prøve å ha to tanker i hodet samtidig. At to ting kan være sant samtidig.

Og at vi også må, i rettferdighetens navn, vende blikket og spørre hvordan det er for disse lederne også.

Det er det ene som skjer.

Og så får jeg en haug med meldinger fra ledere som sier:

«Endelig. Tusen takk for at du tar denne kampen. Det er jeg så glad for.»

«Jeg tør ikke kommentere innlegget ditt, og jeg tør i hvert fall ikke be om link til boka di, fordi da vet folk at jeg er varslet på.»

Og:

«Takk for at du sier fra for oss som ikke kan si noe i offentligheten om det.»

Tor Åge Eikerapen:

Når du har begynt på denne boka og gått såpass hardt inn i feltet som du har gjort, hva er det som har overrasket deg?

Eller hva har du endret når det gjelder din egen måte å tenke på og se dette på?

Adele Røssnes:

Det som overrasket meg først, var at da jeg begynte å snakke om at jeg ville skrive denne boka, var det dyktige og erfarne lederutviklere som sa:

«Du kan bare glemme å få omvarslede ledere i tale, for de vil ikke snakke om det.»

Så tenkte jeg:

«Vi får nå se på det da.»

Jeg fikk tak i dem.

Det var det første: De vil snakke om det.

Det jeg føler meg mest ydmyk og beæret over å få være med på, er å skrive disse historiene ut og gi dem en stemme.

Men også å se hvor lenge etterpå disse historiene preger dem.

For noen ligger det flere år tilbake.

Det var spesielt én som jeg sendte historien hans til. Det var egentlig helt rolig. Det var en av disse lederne som har blitt værende i organisasjonen og fortsatt jobber der, og man kunne vel tro at det går greit.

Så sendte jeg historien hans, skrevet ut.

Det tok veldig lang tid før jeg hørte noe.

Jeg sendte en påminnelse her og en påminnelse der, men hørte ingenting.

Så etter noen uker kom han tilbake og sa:

«Historien er veldig bra. Det var bare det at jeg ble sjokkert over hvordan dette påvirket meg. Så jeg trengte tid på å summe meg etter å ha sett historien min svart på hvitt.»

Tor Åge Eikerapen:

Hva skjer med disse lederne etterpå?

Jeg ville jo tenkt at noen blir sykmeldt ganske kjapt.

Noen kommer kanskje aldri tilbake til stillingen, for det blir så vanskelig å lede de menneskene som har varslet på deg når konflikten eskalerer og alt blir så galt som det kan bli.

Men du sier jo at noen blir værende?

Adele Røssnes:

Noen blir værende.

Det er gjerne i de virksomhetene hvor det har vært god oppfølging i etterkant og organisasjonen har jobbet godt med det som har vært.

De aller fleste jeg har snakket med går ut i en sykmelding. Mange bytter jobb etterpå.

Det gjelder for så vidt også varslerne. Jeg har ikke forskning på dette, men ut fra det jeg har sett og hørt andre si, er det ikke uvanlig at begge blir sykmeldt og etter hvert finner andre jobber.

Det som også har gjort inntrykk på meg, er lederne som sier:

«Ingen må vite dette, fordi jeg er i en jobbsøkerprosess.»

De ønsker ikke at det skal henge ved dem at de har vært varslet på.

Og så har du ledere som opplever seg tvunget til å bli i ansettelsesforholdet fordi de heller ikke kan gå midt i en konflikt.

Det er jo ikke noe stas å ha på CV-en.

Det er veldig vanskelig å se at det kommer noe godt ut av en varslingsprosess for hele organisasjonen og alle som er involvert i etterkant.

Tor Åge Eikerapen:

Når du tar så tydelig standpunkt, og det blir litt aktivisme inn i dette bildet, sånn som jeg ser det:

Er det ikke en risiko for at du blir en talsperson for de elendige, grusomme, inkompetente lederne der ute, som hver gang de får kritikk kommer til å peke på deg og si:

«Se her. Det er varslerne som er problemet.»

Adele Røssnes:

Men jeg sier jo heller ikke at varslerne er problemet.

Jeg kan si at det er regelverket, hvis jeg skal driste meg inn på det som jurist.

Og så sier jeg at forståelsen og kompetansen i organisasjonene som håndterer det må opp.

Det må vi gjøre noe med.

Det er et kollektivt ansvar å fjerne tabuet rundt det å bli varslet på.

Jeg sier ikke at varslerne er problemet.

Jeg vet at det finnes påstander om at varsling brukes som et våpen. Det er jeg veldig forsiktig med å si.

Det vet vi ikke.

Vi kan jo ikke være inne i hodet på andre mennesker og forstå fullt ut hva de tenker og føler.

Men hvis noen faktisk bruker det som et våpen, så er det opp til arbeidsgiver å være såpass på ballen og ha såpass forståelse og kompetanse at de klarer å finne riktig medisin.

Tor Åge Eikerapen:

Du omtaler deg selv som snill og rappkjeftet arbeidsrettsjurist.

Du blir invitert til å holde foredrag og sånt litt av hvert.

Hvem er det som inviterer deg?

Adele Røssnes:

Det interessante er at det like ofte er fagforeninger som ledere.

Det synes jeg er veldig gøy.

Jeg har også jobbet i fagforening en periode.

Tor Åge Eikerapen:

Det er ledere som hører på akkurat nå som ganske nylig har opplevd å bli varslet på.

Og det er ledere som kommer til å oppleve dette neste uke. Det vet vi.

Hva er ditt råd til de lederne som opplever dette?

Adele Røssnes:

Kjøp boka.

Neida, det var reklamen.

Over til det jeg faktisk mener, for ikke å være flåsete:

Det er ikke livets undergang.

Pust med magen.

Og sørg for at når du får beskjed om at varselet har kommet, så får du den informasjonen du trenger så raskt som mulig.

Lederne jeg har snakket med sier også at det er avgjørende for å klare å holde hodet over vannet at de får bistand av en rådgiver, jurist, advokat, tillitsvalgt eller noen andre som er i deres hjørne.

At de har noen å snakke med utenfor organisasjonen, som ikke nødvendigvis er familie.

For det du opplever på jobb og står i, har en best før-dato også hjemme ved middagsbordet, hvis du skal klare å ha en ordentlig dialog og et levende familieliv mens dette pågår.

Tor Åge Eikerapen:

Hva synes du om å gå til AI og språkmodeller?

Adele Røssnes:

Altså, AI er mye, men han er ikke noen jurist.

Det glemte jeg å si innledningsvis, faktisk.

I et stadig mer rettsliggjort arbeidsliv har vi nå fått en kollega som er jurist her, og han heter AI. Claude eller ChatGPT eller hvem det nå er.

Han er selvsikker, men han er ingen skarpskodd jurist, for å si det sånn.

Så jeg ville nødvendigvis ikke gjort det i første omgang.

Tor Åge Eikerapen:

Det kan jeg bekrefte.

Vi jobber mye med AI, og forståelsen for norsk arbeidsliv og norske rammer i arbeidslivet er ganske fraværende.

Adele Røssnes:

Ja, han er ikke helt på ballen der, altså.

Skal du bruke AI, så skal du ha ganske god kunnskap i bunn for å skjønne når det er verdt å høre på, og når det ikke er det.

Tor Åge Eikerapen:

Adele, er det noe du har lyst til å si til dem som hører på Lederpodden som jeg ikke har spurt om?

Adele Røssnes:

Jeg føler at vi har gjort et ganske dypt dykk i denne tematikken.

Så foreløpig tenker jeg at vi er good.

Tor Åge Eikerapen:

Hva er det som skal til for at du føler at du virkelig har lykkes med prosjektet ditt?

For det er jo et prosjekt.

Adele Røssnes:

Det er nok at vi får et helt annet kollektivt syn på hva varsling er.

Og at vi som arbeidsgivere får nok kompetanse og kunnskap til å behandle disse sakene annerledes og mer effektivt enn vi gjør i dag.

Tor Åge Eikerapen:

Boktittelen din synes jeg er veldig god.

Jeg gleder meg til å lese boka. Den er ikke kommet ut enda, men den kan forhåndsbestilles nå.

Spørsmålet du stiller er jo:

Hvem eier sannheten?

Og det lurer jeg på.

Hvem eier sannheten?

Adele Røssnes:

Det gjør du. Det gjør jeg. Og så finnes det også en objektiv sannhet.

Så jeg vil nøye meg med å svare det.

Tor Åge Eikerapen:

Adele, tusen takk for at du tok deg tid til å komme til Lederpodden.

Til deg som hører på: Takk for at du gjør det.

Hvis du er nysgjerrig på alt som skjer i vårt lederunivers, kom deg inn på lederpodden.no, trykk på den rette knappen, legg igjen e-posten din, og du vil få mitt ferske nyhetsbrev hver eneste fredag.

Denne episoden er produsert av Jørgen Sviland. Emil Kulsvehagen har gjort lyden god.

Og vi høres igjen om ei uke.