Du måler produktivitet feil – her er hvorfor!
Vi måler produktivitet feil – og det kan koste deg kunder. I denne episoden lærer du hvordan du faktisk skaper produktivitet i en tjenesteøkonomi.

Hvorfor forlater så mange arbeidslivet når de fortsatt har mye å bidra med? Lisa Wade forklarer hvorfor seniorer ofte skyves ut for tidlig, hva ledere kan gjøre annerledes – og hvorfor de eldre aldri har vært yngre.
Norge står overfor et paradoks: Vi lever lenger, er friskere og har høyere kompetanse enn noen gang tidligere – samtidig forlater mange arbeidslivet tidligere enn før.
For ledere representerer dette både en utfordring og en mulighet.
I denne episoden av Lederpodden møter Tor Åge Eikerapen forfatter og organisasjonsutvikler Lisa Wade til en samtale om seniorer i arbeidslivet, alderisme og hvordan ledere kan bidra til at flere ønsker – og får mulighet – til å stå lenger i jobb.
Et av hovedpoengene til Lisa Wade er at dagens seniorer er fundamentalt annerledes enn tidligere generasjoner.
Dagens 65-åringer har bedre helse, høyere utdanning og lengre forventet levealder enn noen generasjoner før dem. Mange har over 20 aktive år igjen etter at de går ut av arbeidslivet.
Likevel velger mange å avslutte karrieren rundt 65-årsalderen.
Spørsmålet er hvorfor.
Er det fordi de ikke kan jobbe lenger?
Eller fordi de ikke føler seg ønsket?
Ifølge Wade finnes det ikke én enkel forklaring, men flere faktorer som virker sammen:
Resultatet er at mange begynner å tenke at de nærmer seg slutten av arbeidslivet lenge før de egentlig trenger å gjøre det.
For mange medarbeidere handler beslutningen om å fortsette i jobb om ett enkelt spørsmål:
"Vil arbeidsplassen fortsatt ha meg?"
Signalene trenger ikke være store.
Spørsmål som «Når tenker du å gå av?» kan oppleves som en vennlig forespørsel fra lederens side, men tolkes ofte som et hint om at tiden snart er inne.
Hvem som får de mest spennende prosjektene, hvem som blir sendt på kurs og hvem som blir løftet frem internt, sender også sterke signaler om hvem virksomheten ønsker å satse på.
God seniorledelse handler derfor ofte om summen av mange små handlinger.
En interessant innsikt fra forskningen er at behovet for autonomi øker med alderen.
Jo eldre medarbeidere blir, desto viktigere blir det å ha påvirkning på egen arbeidshverdag, arbeidsoppgaver og utvikling.
For ledere betyr dette at fleksibilitet og individuell tilpasning ofte blir viktigere virkemidler enn økonomiske insentiver alene.
Spørsmål som:
kan være langt mer effektive enn diskusjoner om pensjonsalder.
En av de største misforståelsene i norsk arbeidsliv er at kompetanseutvikling først og fremst er for yngre medarbeidere.
Tvert imot peker Wade på at kontinuerlig læring er avgjørende dersom flere skal kunne og ville stå lenger i arbeid.
Teknologiske endringer, nye arbeidsformer og økte kompetansekrav gjør at læring må være en naturlig del av hele yrkeslivet – ikke bare starten av det.
Virksomheter som investerer i seniorenes utvikling investerer samtidig i egen konkurransekraft.
Aldersdiskriminering handler ikke bare om holdninger hos arbeidsgivere og samfunnet.
Mange seniorer bidrar selv til å forsterke stereotypiene gjennom humor og selvironi:
Denne typen språkbruk omtales ofte som selv-alderisme – altså at man selv internaliserer forestillingen om at alder betyr redusert verdi eller kapasitet.
Forskning viser at slike holdninger kan påvirke både motivasjon, læring og deltakelse i arbeidslivet.
Ledere som ønsker å beholde erfarne medarbeidere lenger, kan starte med noen enkle spørsmål:
Seniorer representerer erfaring, relasjonskompetanse, robusthet og høy emosjonell intelligens – egenskaper mange organisasjoner har stort behov for.
Utfordringen handler ikke bare om den enkelte medarbeider.
Hvis flere står bare ett år lenger i arbeid, vil det gi store samfunnsøkonomiske gevinster og bidra til å dekke det voksende behovet for arbeidskraft i årene som kommer.
Spørsmålet er derfor kanskje ikke hvorfor eldre jobber for lenge.
Kanskje det viktigste spørsmålet er hvorfor så mange slutter mens de fortsatt har både lyst, energi og kompetanse til å bidra.
Vil du høre hele samtalen med Lisa Wade?
Du finner episoden av Lederpodden der du lytter til podkast.
Norge står overfor et paradoks: Vi lever lenger, er friskere og har høyere kompetanse enn noen gang tidligere – samtidig forlater mange arbeidslivet tidligere enn før.
For ledere representerer dette både en utfordring og en mulighet.
I denne episoden av Lederpodden møter Tor Åge Eikerapen forfatter og organisasjonsutvikler Lisa Wade til en samtale om seniorer i arbeidslivet, alderisme og hvordan ledere kan bidra til at flere ønsker – og får mulighet – til å stå lenger i jobb.
Et av hovedpoengene til Lisa Wade er at dagens seniorer er fundamentalt annerledes enn tidligere generasjoner.
Dagens 65-åringer har bedre helse, høyere utdanning og lengre forventet levealder enn noen generasjoner før dem. Mange har over 20 aktive år igjen etter at de går ut av arbeidslivet.
Likevel velger mange å avslutte karrieren rundt 65-årsalderen.
Spørsmålet er hvorfor.
Er det fordi de ikke kan jobbe lenger?
Eller fordi de ikke føler seg ønsket?
Ifølge Wade finnes det ikke én enkel forklaring, men flere faktorer som virker sammen:
Resultatet er at mange begynner å tenke at de nærmer seg slutten av arbeidslivet lenge før de egentlig trenger å gjøre det.
For mange medarbeidere handler beslutningen om å fortsette i jobb om ett enkelt spørsmål:
"Vil arbeidsplassen fortsatt ha meg?"
Signalene trenger ikke være store.
Spørsmål som «Når tenker du å gå av?» kan oppleves som en vennlig forespørsel fra lederens side, men tolkes ofte som et hint om at tiden snart er inne.
Hvem som får de mest spennende prosjektene, hvem som blir sendt på kurs og hvem som blir løftet frem internt, sender også sterke signaler om hvem virksomheten ønsker å satse på.
God seniorledelse handler derfor ofte om summen av mange små handlinger.
En interessant innsikt fra forskningen er at behovet for autonomi øker med alderen.
Jo eldre medarbeidere blir, desto viktigere blir det å ha påvirkning på egen arbeidshverdag, arbeidsoppgaver og utvikling.
For ledere betyr dette at fleksibilitet og individuell tilpasning ofte blir viktigere virkemidler enn økonomiske insentiver alene.
Spørsmål som:
kan være langt mer effektive enn diskusjoner om pensjonsalder.
En av de største misforståelsene i norsk arbeidsliv er at kompetanseutvikling først og fremst er for yngre medarbeidere.
Tvert imot peker Wade på at kontinuerlig læring er avgjørende dersom flere skal kunne og ville stå lenger i arbeid.
Teknologiske endringer, nye arbeidsformer og økte kompetansekrav gjør at læring må være en naturlig del av hele yrkeslivet – ikke bare starten av det.
Virksomheter som investerer i seniorenes utvikling investerer samtidig i egen konkurransekraft.
Aldersdiskriminering handler ikke bare om holdninger hos arbeidsgivere og samfunnet.
Mange seniorer bidrar selv til å forsterke stereotypiene gjennom humor og selvironi:
Denne typen språkbruk omtales ofte som selv-alderisme – altså at man selv internaliserer forestillingen om at alder betyr redusert verdi eller kapasitet.
Forskning viser at slike holdninger kan påvirke både motivasjon, læring og deltakelse i arbeidslivet.
Ledere som ønsker å beholde erfarne medarbeidere lenger, kan starte med noen enkle spørsmål:
Seniorer representerer erfaring, relasjonskompetanse, robusthet og høy emosjonell intelligens – egenskaper mange organisasjoner har stort behov for.
Utfordringen handler ikke bare om den enkelte medarbeider.
Hvis flere står bare ett år lenger i arbeid, vil det gi store samfunnsøkonomiske gevinster og bidra til å dekke det voksende behovet for arbeidskraft i årene som kommer.
Spørsmålet er derfor kanskje ikke hvorfor eldre jobber for lenge.
Kanskje det viktigste spørsmålet er hvorfor så mange slutter mens de fortsatt har både lyst, energi og kompetanse til å bidra.
Vil du høre hele samtalen med Lisa Wade?
Du finner episoden av Lederpodden der du lytter til podkast.

Hvorfor er det så vanskelig å være tydelig som leder? Geir Aker mener at tydelighet er en form for omsorg, og at mange ledere gjør både seg selv og medarbeiderne en bjørnetjeneste ved å pakke inn budskapet sitt. En praktisk samtale om kommunikasjon, krav, relasjoner og ledelse i hverdagen.
Tor Åge Eikerapen:
Velkommen til Lederpodden. Mitt navn er Tor Åge Eikerapen. Jeg er organisasjonspsykolog, og min faglige lidenskap er å gjøre gode ledere enda bedre. Dette er en podcast om ledelse.
Det er mye som gjør oss forskjellige fra hverandre, men én ting har vi alle til felles: Vi blir eldre, enten vi liker det eller ikke.
Den gode nyheten er at vi lever lenger, vi er friskere, og dagens 70-åringer er omtrent like skarpe som 50-åringene var på 70-tallet. Til tross for dette er det slik at over halvparten av norske 65-åringer har forlatt arbeidslivet, og de har i gjennomsnitt 21 år igjen å leve.
Hvorfor i all verden er det sånn?
Dette spørsmålet har dagens gjest brukt flere år på å undersøke. Lisa Wade har 25 år bak seg som konsulent innen leder- og organisasjonsutvikling fra McKinsey, The Performance Group og nå som partner i Impactor. Hun har skrevet fire bøker, er stemmen bak flere podkaster, og hennes nyeste bok kom akkurat ut. Den heter De eldre har aldri vært yngre.
Men hvorfor jobber ikke de unge eldre?
Velkommen til Lederpodden, Lisa.
Lisa Wade:
Tusen takk.
Tor Åge Eikerapen:
Du var egentlig journalist. Du har jobbet med utrolig mye forskjellig, og min opplevelse er at du har vært der ute i eteren på et eller annet vis i årevis. Men hva er egentlig din faglige lidenskap?
Lisa Wade:
Det spørsmålet fikk jeg på forhånd, så jeg har tenkt litt på det. Det er et veldig godt spørsmål.
Jeg tror min lidenskap er arbeidslivet, og å bidra til at arbeidslivet blir bedre. Det høres veldig vidt ut, og det er det også, for jeg har jobbet med mange ulike temaer gjennom årene.
Men denne kjærligheten til det å jobbe, og troen på hvilken betydning arbeid har for mennesker og for fellesskapet, det er viktig for meg. Det ønsker jeg å bidra til.
Tor Åge Eikerapen:
Og så har du denne boka som du nå har kommet ut med, som du har jobbet med i flere år. Du har jo lagt igjen en del spor på nett underveis, blant annet i form av podkaster, så det er ganske tydelig at dette ikke er et prosjekt du bare har jobbet med det siste året.
Hva var det som startet dette? Du skriver jo noe om irritasjon. Kan du si litt om det?
Lisa Wade:
Ja, det startet egentlig med at jeg observerte at både venner og mennesker jeg møtte gjennom jobben min, som var litt opp i årene – og da snakker vi egentlig ikke om veldig gamle mennesker, men kanskje rundt 50 år – slet med å få jobb.
De slet med å få ny jobb, de slet med å skifte jobb, og jeg syntes det var ganske rart. Mange av dem hadde jo hatt gode jobber tidligere og helt vanlige, solide CV-er. Jeg skjønte ikke hvorfor det var sånn.
Jeg merket meg også at mange begynte å si ting som: «Dette blir min siste jobb», og da var de kanskje 48 eller 50 år gamle. Samtidig vet vi jo at vi skal jobbe lenge fremover. Det syntes jeg også var merkelig.
Jeg opplevde at det lå en slags resignasjon der, og det vekket nysgjerrigheten min. Jeg tenkte at jeg måtte prøve å finne ut hva som egentlig skjer, og hvorfor det er blitt sånn.
Tor Åge Eikerapen:
Kan ikke du fortelle litt om hvordan du har angrepet problemstillingen, og hvordan du har jobbet med dette temaet?
Lisa Wade:
Jeg har først og fremst snakket med veldig mange mennesker.
Jeg har snakket med ledere, medarbeidere, forskere, politikere, organisasjoner og partene i arbeidslivet. Jeg har snakket med veldig mange ulike mennesker med ulike perspektiver.
I tillegg har jeg gått dypt inn i forskning på en rekke forskjellige fagområder som berører dette temaet.
Så det har vært en omfattende jobb, det kan vi trygt si.
Tor Åge Eikerapen:
Hvorfor er dette viktig?
Lisa Wade:
Det er viktig fordi vi ser at mennesker slutter å arbeide relativt tidlig.
Og relativt tidlig betyr her sett opp mot hvor lenge vi faktisk lever.
For de som fortsatt er i jobb når de fyller 50 år, er gjennomsnittlig avgangsalder rundt 65–66 år. Samtidig har vi, med dagens forventede levealder, omtrent 21 år igjen å leve etter at vi slutter å jobbe.
Det er ganske lenge.
Vi må fylle de årene med noe, og vi vet også at de fleste av disse årene er gode år. Vi har bedre helse enn noen tidligere generasjon har hatt, og vi har mye å bidra med.
Det er mange grunner til at dette er viktig, men én av de tingene jeg er bekymret for, er økende utenforskap.
Ved å gå ut av arbeidslivet havner man fort utenfor veldig mye annet også. Jeg er redd vi kan ende opp med over en million mennesker som i større eller mindre grad står litt på siden av samfunnet, selv om mange av dem både kunne og ville ha bidratt mer.
Nå er det ikke slik at det å bidra bare handler om å stå i en betalt jobb. Det er viktig å understreke. Det finnes mange måter å bidra på.
Men jeg tror mange kunne fortsatt å arbeide, og mange ville ønsket det, dersom de fikk muligheten og ble oppfordret til det.
Tor Åge Eikerapen:
Der tok du individperspektivet, men hvis vi ser på dette fra et samfunnsperspektiv, hva handler det om da?
Lisa Wade:
Da handler det først og fremst om to ting.
Det ene er skatteinntekter.
Jeg tror vi har vent oss litt til at Norge er landet som ble veldig rikt, og at vi har alle disse pengene på bok gjennom Oljefondet. Men sannheten er at skatteinntektene fortsatt er helt avgjørende for norsk økonomi.
Hvis alle jobbet bare ett år lenger – bare ett år – ville det gitt en samfunnsøkonomisk gevinst på 47 milliarder kroner.
47 milliarder kroner tilsvarer omtrent to nye sykehus og gratis skolemat til alle barn i Norge.
Og dette er altså bare ett ekstra arbeidsår.
Den andre store utfordringen er arbeidskraft.
Hvis vi skal bevare det samfunnet vi er glade i, og de tjenestene vi forventer å ha tilgang til, så trenger vi flere mennesker i arbeid.
Hvis du irriterer deg over at det er vanskelig å få tak i håndverkere, eller at det tar lang tid å få kaffe på kaffebaren, så handler det blant annet om mangel på arbeidskraft.
Vi må bruke de menneskene vi faktisk har tilgjengelig, og der er seniorene en enorm ressurs.
Tor Åge Eikerapen:
Da du startet arbeidet med boka, hadde du sikkert noen hypoteser og antakelser om hva dette handlet om.
Så begynner man å grave i materialet, man snakker med mennesker, og plutselig viser det seg kanskje at svarene er noe helt annet enn det man trodde.
Var det noe du oppdaget underveis som overrasket deg?
Lisa Wade:
Jeg må innrømme at jeg hadde noen fordommer da jeg startet.
Jeg trodde faktisk dette først og fremst handlet om fordommer hos ledere.
Der må jeg nesten be om unnskyldning, for virkeligheten er betydelig mer kompleks enn det.
Eventuelle fordommer hos ledere henger tett sammen med politiske signaler og med seniorpolitikken som har blitt ført gjennom trepartssamarbeidet gjennom mange år.
Dette er et godt eksempel på at alt henger sammen med alt.
Men det som kanskje overrasket meg aller mest, og som også er blitt tittelen på boka, er at de eldre aldri har vært yngre.
Vi er i dramatisk mye bedre form enn seniorene var for 50 år siden.
Det skyldes medisinske fremskritt, det skyldes at røykeepidemien i stor grad er over, og det skyldes bedre kosthold, bedre levekår og fredelige samfunn.
Summen av dette er at vi er i mye bedre helse enn tidligere generasjoner.
Når dette kombineres med at vi samtidig slutter å arbeide tidligere, så begynte jeg å tenke: Hvorfor har vi egentlig ikke snakket mer om dette før?
For det er jo egentlig ganske oppsiktsvekkende.
Tor Åge Eikerapen:
Du skriver i boka om noe som heter alderisme. Det er kanskje ikke et begrep alle er like godt kjent med. Hva betyr det egentlig?
Lisa Wade:
Alderisme er egentlig diskriminering eller stereotypier knyttet til alder.
Det kan ramme både unge og eldre, men i arbeidslivet er det særlig eldre arbeidstakere som opplever dette.
Det handler ofte ikke om direkte diskriminering. Det er sjelden noen sier: «Vi ansetter deg ikke fordi du er 58 år.»
Men det kan være mer subtile ting.
For eksempel antakelser om at eldre medarbeidere ikke ønsker utvikling, at de ikke er interessert i teknologi, at de er mindre omstillingsdyktige eller mindre produktive.
Det interessante er at forskningen i stor grad viser det motsatte.
Tor Åge Eikerapen:
Hva vet vi egentlig om dette? Er eldre arbeidstakere mindre produktive?
Lisa Wade:
Nei, det finnes det veldig lite som tyder på.
Det er klart at enkelte fysiske egenskaper kan endre seg med alderen, men samtidig styrkes andre egenskaper.
Vi får mer erfaring.
Vi blir bedre til å se sammenhenger.
Vi blir ofte bedre på relasjoner og konflikthåndtering.
Vi blir roligere i krevende situasjoner.
Når man ser på produktivitet på gruppenivå, finner man stort sett ingen støtte for at eldre arbeidstakere er mindre produktive enn yngre.
Tvert imot viser mange studier at aldersmangfold ofte gir bedre resultater.
Tor Åge Eikerapen:
Likevel lever mange av disse forestillingene videre.
Lisa Wade:
Ja, og noe av det mest interessante er at eldre arbeidstakere ofte internaliserer disse holdningene selv.
De begynner å tenke:
«Jeg er kanskje litt gammel for dette.»
«Det er kanskje de unge som skal få denne muligheten.»
«Det er kanskje på tide å trekke seg tilbake.»
Dette kalles selv-alderisme.
Og det er kanskje enda farligere enn holdningene utenfra.
Tor Åge Eikerapen:
Du beskriver også at mange begynner å tenke at den jobben de har når de er rundt 50 år, sannsynligvis blir deres siste jobb.
Det er ganske tidlig å begynne å tenke sånn.
Lisa Wade:
Ja, og det er noe av det som overrasket meg mest.
For hvis du er 50 år og forventer å jobbe til du er 67 eller kanskje 70, så har du fortsatt 17 til 20 år igjen av arbeidslivet ditt.
Det tilsvarer jo nesten et helt arbeidsliv for mange mennesker.
Likevel begynner mange å tenke at nå skal de bare holde ut til pensjon.
Det tror jeg er veldig uheldig, både for den enkelte og for virksomhetene.
Tor Åge Eikerapen:
Hva er det som gjør at folk begynner å tenke sånn?
Lisa Wade:
Jeg tror det er mange ting som spiller sammen.
Noe handler om samfunnets forventninger.
Noe handler om hvordan vi snakker om alder.
Noe handler om pensjonssystemet.
Og noe handler om signalene man får fra arbeidsplassen.
Hvis du ikke lenger får de mest spennende oppgavene, hvis du ikke blir sendt på kurs, eller hvis ingen snakker med deg om utvikling og fremtid, så er det kanskje ikke så rart at du begynner å tenke at løpet snart er kjørt.
Tor Åge Eikerapen:
Det er jo interessant, for vi snakker veldig mye om talentutvikling og unge talenter.
Vi snakker kanskje mindre om seniorutvikling.
Lisa Wade:
Ja, og det er egentlig ganske merkelig.
For vi investerer enormt mye i unge mennesker.
Det er selvfølgelig viktig.
Men samtidig stopper kompetanseutviklingen ofte opp et sted rundt 50-årsalderen.
Da går man fra å være en investering til å bli en kostnad.
Det er i hvert fall slik mange opplever det.
Og det er jo ganske paradoksalt når vi samtidig ønsker at folk skal stå lenger i arbeid.
Tor Åge Eikerapen:
Hva sier forskningen om læring og alder?
Lisa Wade:
Den sier at vi lærer hele livet.
Vi lærer kanskje litt annerledes enn da vi var 25, men vi lærer fortsatt.
Forskningen viser faktisk at det å lære nye ting og utfordre hjernen er noe av det viktigste vi kan gjøre for å holde oss friske og skarpe lengst mulig.
Så forestillingen om at eldre ikke lærer eller ikke ønsker å lære, den stemmer rett og slett ikke.
Tor Åge Eikerapen:
Er det noen forskjeller på hva som motiverer yngre og eldre arbeidstakere?
Lisa Wade:
Ja, det finnes noen interessante forskjeller.
For mange eldre blir autonomi viktigere.
Muligheten til å påvirke egen arbeidshverdag, egne oppgaver og hvordan man jobber, blir ofte viktigere enn lønn alene.
Fleksibilitet blir også viktigere.
Det betyr ikke at eldre medarbeidere er mindre ambisiøse, men at motivasjonen kan endre karakter gjennom livet.
Tor Åge Eikerapen:
Så hvis en leder ønsker å få folk til å stå lenger i jobb, hva bør vedkommende gjøre?
Lisa Wade:
Det viktigste er kanskje å begynne å snakke om det.
Ikke med spørsmålet:
«Når skal du gå av?»
Men heller:
«Hvordan ønsker du at de neste fem eller ti årene i arbeidslivet ditt skal se ut?»
Det er en helt annen samtale.
Da signaliserer du at personen fortsatt har en fremtid i virksomheten.
Tor Åge Eikerapen:
Det er egentlig ganske stor forskjell på de to spørsmålene.
Lisa Wade:
Ja, enorm forskjell.
Det første spørsmålet handler om avslutning.
Det andre handler om muligheter.
Og språk betyr mye.
Vi vet at små signaler fra ledere kan ha stor betydning for hvordan medarbeidere oppfatter sin egen verdi og sine egne muligheter.
Tor Åge Eikerapen:
Hva er det seniorene selv sier at de trenger for å fortsette lenger i arbeid?
Lisa Wade:
Det varierer selvfølgelig, men noen ting går igjen.
De ønsker å bli sett.
De ønsker å bli brukt.
De ønsker å utvikle seg.
Og de ønsker fleksibilitet.
Det er egentlig ganske universelle menneskelige behov.
Forskjellen er kanskje bare at mange ledere slutter å spørre seniorene om akkurat disse tingene.
Tor Åge Eikerapen:
Det er kanskje litt av paradokset her.
At de menneskene som sitter med mest erfaring og mest kompetanse, ofte er de vi investerer minst i.
Lisa Wade:
Ja, og det tror jeg vi kommer til å se tilbake på som ganske merkelig.
For når arbeidskraft blir en knapp ressurs, kommer erfaring til å bli stadig viktigere.
Da blir spørsmålet ikke hvordan vi skal få folk ut av arbeidslivet.
Da blir spørsmålet hvordan vi skal få flere til å ønske å bli værende.
Tor Åge Eikerapen:
Det er jo et interessant paradoks her.
På den ene siden snakker vi om eldrebølgen som en utfordring. På den andre siden sitter vi med en enorm ressurs av mennesker som både kan og vil bidra mer enn de gjør i dag.
Er det egentlig et lederproblem?
Lisa Wade:
Jeg tror ikke det bare er et lederproblem.
Dette handler om politikk, arbeidsliv, kultur og samfunn samtidig.
Men ledere spiller en veldig viktig rolle, fordi det er lederne som sender de små signalene i hverdagen.
Det er lederne som bestemmer hvem som får utviklingsmuligheter.
Det er lederne som bestemmer hvem som får spennende oppgaver.
Det er lederne som bestemmer hvem som blir spurt om å ta ansvar.
Og det er lederne som skaper kulturen rundt alder på arbeidsplassen.
Tor Åge Eikerapen:
Hvis du skulle gi ett råd til norske ledere som lytter til dette, hva ville det vært?
Lisa Wade:
Begynn å snakke med medarbeiderne deres om fremtiden.
Ikke ta for gitt at mennesker over 55 eller 60 ikke ønsker utvikling eller nye utfordringer.
Spør dem.
Vær nysgjerrige.
For mange ledere blir overrasket over svarene de får.
Tor Åge Eikerapen:
Hva slags svar får man typisk?
Lisa Wade:
Man får ofte høre at folk ønsker å fortsette, men kanskje litt annerledes enn før.
Noen ønsker å jobbe litt mindre.
Noen ønsker større fleksibilitet.
Noen ønsker nye typer oppgaver.
Noen ønsker å bruke mer tid på å lære opp yngre kolleger.
Andre ønsker fortsatt å ha fullt tempo og ta på seg nye utfordringer.
Poenget er at mennesker er forskjellige.
Det finnes ingen standardoppskrift på hvordan en 63-åring ønsker å jobbe.
Tor Åge Eikerapen:
Vi er jo veldig opptatt av mangfold i arbeidslivet.
Vi snakker om kjønnsmangfold, kulturelt mangfold og mange andre former for mangfold.
Hvorfor snakker vi så lite om aldersmangfold?
Lisa Wade:
Det er et veldig godt spørsmål.
Jeg tror kanskje alder er den formen for mangfold som er vanskeligst å få øye på, fordi vi alle blir eldre.
Men nettopp derfor burde vi kanskje være enda mer opptatt av det.
For hvis vi lykkes med aldersmangfold, lykkes vi egentlig med noe som kommer til å berøre oss alle før eller senere.
Tor Åge Eikerapen:
Hva er fordelene med aldersmangfold?
Lisa Wade:
Forskningen peker på flere ting.
Erfaring og nye perspektiver utfyller hverandre godt.
Yngre medarbeidere kommer ofte med nye ideer, ny teknologi og nye arbeidsformer.
Eldre medarbeidere kommer ofte med erfaring, relasjoner og evnen til å se mønstre og sammenhenger over tid.
Når dette fungerer godt sammen, får man ofte bedre beslutninger og bedre resultater.
Tor Åge Eikerapen:
Så dette handler egentlig ikke om unge mot gamle?
Lisa Wade:
Nei, absolutt ikke.
Dette handler om hvordan generasjonene kan utfylle hverandre.
Jeg tror vi gjør oss selv en bjørnetjeneste hvis vi begynner å snakke om generasjoner som motsetninger.
Arbeidslivet trenger både de unge og de eldre.
Og kanskje trenger vi hverandre mer enn vi tror.
Tor Åge Eikerapen:
Hvis du ser fremover ti eller tjue år, hvordan tror du arbeidslivet kommer til å se ut?
Lisa Wade:
Jeg tror vi kommer til å se langt flere mennesker som jobber lenger enn i dag.
Ikke nødvendigvis fordi de må, men fordi de ønsker det.
Jeg tror vi kommer til å få mer fleksible karriereløp.
Vi kommer kanskje til å veksle mer mellom arbeid, utdanning og pauser gjennom livet.
Og jeg tror vi kommer til å slutte å tenke på pensjon som en brå avslutning og heller se på det som en overgang til en ny fase.
Tor Åge Eikerapen:
Hva håper du at leserne sitter igjen med etter å ha lest boka?
Lisa Wade:
Jeg håper først og fremst at de blir litt mer nysgjerrige.
At de begynner å stille spørsmål ved noen av de forestillingene vi har om alder og arbeid.
Og så håper jeg at både ledere og medarbeidere begynner å tenke litt annerledes om hva et langt arbeidsliv faktisk kan være.
For de eldre har aldri vært yngre.
Og det tror jeg er en av de viktigste samfunnsendringene vi står midt oppe i akkurat nå.
Tor Åge Eikerapen:
Lisa, tusen takk for at du tok turen til Lederpodden.
Lisa Wade:
Tusen takk for at jeg fikk komme.
Tor Åge Eikerapen:
Til deg som hører på: Takk for at du gjør det.
Hvis du er nysgjerrig på alt som skjer i vårt lille lederunivers, kan du gå inn på Lederpodden.no, trykke på den rette knappen og legge igjen e-postadressen din. Da får du vårt ferske nyhetsbrev om ledelse rett i innboksen hver eneste fredag.
På Lederpodden.no finner du også alle episodene våre, sortert på tema og gjester.
Produsent for denne episoden er Jørgen Sviland. Lyden er gjort god av Emil Kulsvik Hagen.
Vi høres igjen om én uke.